Tredje ferieøkt.

Etter at jeg begynte i fosvaret i fjord høst har det ikke vært så alt for mye tid tilbragt på Gasutablikk, og igjen langt mindre til oppdatering av blogg-siden. Et par økter hver perm har det blitt, men i forhold til fjorårets sommerferie, da vi så godt som bodde der oppe, har det vært lite. Kai har styrt bloggen, noe som kan merkes på at helgens arbeide gjerne ikke blir lastet opp før onsdagen etter.

Nå var jeg med opp et par dager, og selv om jeg da ikke hadde vært der siden juni, var det mulig å kjenne seg igjen. Hyttebygging tar virkelig lang tid når man gjør alt selv.

Vi dro opp onsdag morgen, til relativt bra vær. Glovarm var det ikke, men de tøffeste av oss våget seg av med genseren midt på dagen. Så snart solen begynte å luske seg bak fjellene på andre siden av Rjukan, ble t-skjorte litt kaldt.

Paneling av utvendig vegg stod på programmet, og selv om panelen var malt i feil farge stoppet ikke det innpakkning av asfaltplatene som har vært midlertidig bekledning alt for lenge. Når hva fargen anngår, ble det luftet forslag om både høvling, sliping og sandblåsing, der de to førstnevnte ble påbegynt en «grundig» undersøkelse i små pilotutgaver for å se om det kunne være en løsning. Etter grunninga ble det likevell glemt litt bort i iveren på annet arbeid, men hypotesen er at en slipt/høvlet planke blir alt for «glatt» i forhold til hvordan det skal være. Panelet er nemlig ganske rufsete, og vi tror ikke det blir det samme med en glatthøvlet struktur.

Etter en dag med ganske knotete arbeide, paneling av skråtak pluss endel vinduer og dører på samme sted hadde vi nå en helt ferdig vegg.

Dagen etter fortsatte vi med paneling, og da var det turen for langveggen på «baksiden» av hytta. Der gikk ting litt fortere, med lik høyde på hver planke, ikke noe stilas og mindre vinduer. Etter et par planker på den veggen ble misstanken vi hadde om at mengde panel var feilberegnet til de grader bekreftet, og da gjenstår spørsmålet:
Hvor er feilen? Har vi ikke fått panelen vi har bestilt? Har arkitekten målt feil på tegningene sine, eller har rett og slett Kai gjort feil når han har regnet ut hvor mye som trengs?

Uansett, etter et par meter til på den veggen gikk plankestablen tom, og annet arbeid måtte gjøres. Derfor flyttet vi oss over på andre siden av huset for å gjøre ferdig smådetaljer på «utstikket» mot veien. Deretter kom en jobb hvertfall jeg syntes var morsomt å få gjort. VI REV STILAS! Hoi for en forskjell det ble. Selv om vi ikke var ferdig nok til å rive så mye  gjorde det stor forskjell på hvordan det ser ut. Det så mye mer ferdig ut med en gang.

Stillaset ytterst er nede, takrenne på plass. Det ser med en gang litt mer ferdig ut!

Dagen etter var det ikke fult så godt vær, med 40 meldte millimeter regn fant vi ut at det var like greit å holde nesa inne. Derfor begynte vi med paneling av andre halvdelen av taket i stua. På grunn av høyden opp måtte det bygges enda mer «stillas» inne, og det har nå omtrent blitt en egen full etasje. Det gikk veldig tregt i begynnelsen, men så snart vi kom inn i rytmen var vi plutselig halvveis.

Det var godt med vann i elven som går gjennom Tuddal...

Jeg dro hjem igjen rundt middagstider på fredagen, mens Kai og Heidi ble igjen til søndagen. Hva de har gjort får de fortelle selv. Kai har også litt flere bilder.

Siden mot toppen mangler fortsatt panel, men mot veien begynner det å se bra ut nå.

Vurdering – Gaustablikk skisenter

Som jeg sa i forrige post hadde jeg vært å testet ut det Gaustablikk har å tilby av nedoverbakker for de som liker slikt. Slik som meg. Gaustablikk er kanskje ikke av de mest kjente alpintsenterene i Norge, slik som Hemsedal, Hafjell og Trysil, men for de som aldri har vært der før tror jeg størrelsen vil komme som en overraskelse. I følge deres egne nettsider har de 9 heiser og 34 kilometer bakke. Noen er bratte, andre er lange, og noen er begge deler. Jeg har ikke på forhånd bestemt hvilke kategorier jeg skal vurdere utifra, så jeg bare skriver ettersom jeg kommer på.

1400(!) meters T-heis, går 100 meter unna hyttedøra 🙂

Variasjon: En god bakke skal ikke bare være rette løyper hele tiden, det kan fort bli kjedelig. Litt svinger her og noen høydeforskjeller der gjør alt mye mer spennende. Dette finnes det absolut nok av på Gaustablikk. Noen bakker er slakke og lange, og passer utmerket for de som ikke ønsker så stor fart, men heller ta det litt mer ro og bare «cruse» nedover. Andre bakker er derimot så bratte at magasuget kommer i de mest heftige hengene. Vi snakker sikkert opp i 30 graders fall, uten at jeg er så stø på øyemålet akuratt her.

For familien: Helt topp. Gaustablikk har helt klart rettet hovedfokuset sitt mot familieturer. Vi har en «båndheis», et slags transportbånd, for de aller minste som kanskje har sine første turer på ski, det finnest tallerkenheiser som ikke går alt for fort i bakker som ikke er alt for bratte for de som har vokst fra rullebåndet, det finnes flere T-heiser for de etter der igjen, og såklart 2 store fine stolheiser. Den ene splitter ny nå i vinter. Avhengig av hvilken heis man tar kommer man til forskjellige bakker. De bratteste bakkene er i skråninga ned mot Rjukan, og i bunn av disse er det to stolheiser og en T-krok. Den eldste stolheisen går opp mot toppen ved hotellet, den andre, splitter nye, går bort til det helt nye bakkeområde – der vi bygger hytte.

Her er bilde fra toppen av "Fyriegg Expressen", tatt mot den gamle delen av anlegget.

For de som kjører fort: Gaustablikk har stadig vekk besøk av «proffer», som er der å trener slalom. Blandt annet har Aamodt leilighet der oppe, det sveitsiske landslaget har vært innom flere ganger, og… Ja, det sier vel sitt. Eneste negative for deg som oppsøker fart er at det i noen bakker er kryss, altså to bakker som krysser hverandre, som man må passe på å se seg godt for.

For de som liker park: Det er nok dessverre her Gaustablikk kommer dårligst ut. Jeg fikk ikke alt for mange timer i bakken, men jeg tror jeg skummet gjennom det meste. Jeg fant ikke et eneste hopp, noe jeg selvfølgelig syntes var dumt. Jeg har likevell troen på at det kan komme litt senere i sessongen, i og med at det i følge ryktene pleier å være noen hopp der. Jeg fant derimot et par rails, tre-fire stykker. Det er da litt.

Pudder: DET er det nok av her. Når det utover vinteren samler seg opp over en meter snø, og temperaturen som oftest ligger under null er føret kanskje det gaustablikk scorer best på. Utallige of-pist muligheter, fra de bratteste skrenter til slakkere bakker. Du skal være god, (eller dårlig, da), hvis du ikke klarer å finne din egne ukjørte of-pistløype.

Bonus: Her har vi noe stilig som ikke veldig mange andre skisteder i Norge har å tilby. Inne i Gaustatoppen, altså fjellet, går det en togbane. INNE i fjellet. Denne har skianlegget klart å skaffe en avtale på. Man skal kunne ta togbanen fra foten av fjellet, det er planlagt T-krokheis fra skianlegget bort til «stasjonen», og helt opp til toppen der tårnet står. Da er du oppe på 1880 meter, og du har da omtrent 1200 høydemeter ned til nederste punktet av resten av skisenteret. Gaustatoppen er kanskje det råeste du kan oppleve i området, og en tur ned på ski eller snowboard er absolutt helt rått, og til å annbefale på det sterkeste til de som tørr slikt. De 5 minuttene det tar å kjøre ned er til og med verdt 3 timers slit med å gå opp til fots.
Jeg er ikke helt kjent med detaljene på hvordan denne ordningen kommer til å fungere i praksis, men jeg regner med at denne togturen opp til toppen kommer som en ekstra billett i tillegg til heiskortet.

Frister det med en tur ned her, men det er litt i det meste laget å gå opp? Ikkenoe problem, du kan jo ta toget!

Oppsumering:

+ Mange bakker, mye variasjon
+ Har bakker både for de yngste og de eldre
+  Med tre nye heiser på ett år er dette et sted i utvikling
+ Mye sol i de fleste bakkene
+ GAUSTATOPPEN
+ Flotte naturopplevelser
+ Mye natursnø

– Ingen snowboardpark
– Har du dårlig gli på skiene kan det være noen bakker som i små partier rett og slett ikke har nok fall, og du må ta bena fatt.

Fast blogger – fotospesial

Hytteprosjektet på Gaustablikk foregår ikke bare under foten av Telemarks høyeste fjell. Det å bygge hytte fører med seg både forarbeid og etterarbeid. Det kan foreksempel være å gjøre de nødvendige innkjøpene til turen, vaske bestikk og tallerkner når vi kommer hjem, og vaske arbeidsklær en gang i mellom. For meg hadde ikke etterarbeidet mye med selve progresjonen i bygginga å gjøre, men jeg vil tro at du syntes det var en viktig oppgave. Hver gang vi kom hjem fra Gaustablikk satt jeg meg ned, la inn bildene fra turen og oppdaterte bloggen.

Når jeg så dro i forsvaret i slutten av September var det Kai som overtok denne oppgaven. Jeg ble flyttet fra Gaustablikk, fra kameraet og datamaskinen – over til andre siden, lik som deg. Jeg ble en leser av min egen (og resten av familiens) blogg. Hver mandag, og noen ganger andre dager også, fant jeg meg en datamaskin, klikket meg inn på Midtskogens hytte på Gaustablikk for å sjekke om noe nytt hadde skjedd. Noen ganger var det stille veldig lenge, andre ganger var det større oppdateringer. Men det var likevel noe far i huset var dårlig på. Gang på gang skrev han i bloggen: «Glemte kameraet på hytta», «Glemte å ta bilder», «Tom for strøm» osv. Vi lever i en visuel verden, med tv, film og data. Internett har mulighet for bilde, og internett TRENGER bilder. Nå sitter jeg igen bak maskinen etter en Gaustablikktur, for å legge inn denne fotospesial-posten, der det er en generell BILDE-oppdatering over hytta.

Vi dro opp torsdags kveld, Kai, Heidi og jeg. Målet for turen var jo selvfølgelig å få gjort litt også, men jeg var veldig gira på å få testa bakkene. Mor&Far trodde det kom til å bli for kaldt denne helga, og lot derfor langrennskiene sine stå igjen hjemme. Det angret de på når de kom opp. Spesielt Kai:

Det var ca -15, skyfri himmel og hvitkledde fjelltopper. Du verden så fint det er på fjellet en slik vinterdag.

Som dere ser fikk jeg nesa utenfor hyttedøra, selv om det ikke var før lørdags morgen. Jeg måtte dra hjem i totiden, men de to andre drar hjem i morgen. Lørdag kom også Steinar for å fortsette sitt prosjekt med det elektriske. Det er ikke bare-bare, så mange finesser det blir i en slik «hytte». Fiberkabel inn, mulighet for kablet nett i alle rom, varmekabler her og der, spotter i taket osvosv.

Jeg lovet fotospesial, og har nå klart å skrevet en hel del likevel. Da blir det bilder fra nå av.

Slik ser nå stua ut fra verandadøra mot soverommene i 2. etasje.

Dette blir byggets nest største soverom, og er helt bakerst i kjelleren. Det fungerer nå, slik som de fleste andre rommene også, som lager.

Det største som har skjedd siden jeg dro i september, selv om jeg også var der i november en gang, var at vi har fått et nesten helt ferdig rom, som Kai har tydelig skrevet på de forrige postene. Badet. Det befinner seg i kjelleren, og er nummer 1 av 2. Det andre kommer nok ikke til å bli ferdig på en god stund, og er heller ikke like stort.

Badet nede, skal bestå av dusj, badstue og badekar. Og selvfølgelig do og vask.

Til høyre skal det være et badekar, og åpningen i midten skal bli døra inn til en liten badstue.

Her er begynnelsen på dusjen. Den er ikke helt ferdig, det mangler nemlig kabinettet.

Et rom som også har kommet lang på vei, men har stått litt i skyggen av badet, er vaskerommet. Det er også flislagt på alle kanter, døra er på og varmekablene i gulvet er på.

Vaskerom med utslagsvask og en gigantisk varmtvannsbereder. Vaskerommet er et "teknisk rom", og vil bestå av sånne ting som alle hus har. Vannsystem, hovedkran osv. Nesten viktigst av alt skal det etterhvert komme et tørskeskap til å henge våte klær til tørk.

Som jeg sa fikk jeg på meg klærne og vendte nesa utenfor hytta. Målet var for det meste å teste ut bakkene, og av det har jeg planer om å skrive en liten vurdering av bakken på denne bloggen etterhvert. Men jeg kunne ikke dy meg, jeg måtte ta en liten runde med kameraet ute også.

Dette er utsikten fra toppen av heisen som går 100 meter unna hytta, over Rjukan-dalen og mot vidda på andre siden.

Skilt som viser hvor du skal kjøre. De fant jeg nyttig, for det er maaange bakker der!

Jeg vet ikke hva som stjeler mest fokus? Mitt nye snowboard, eller Gasutatoppen med sine 1880 høydemeter. Du syntes snowboardet? Jeg og!

Vindusdugnad

I helga skjedde det vi har sett fremover til lenge. Fra hele østlandet kom det arbeidsvillige dugnadsarbeidere for å hjelpe oss med vinduer. Om vi ikke klarer det alene? Njoa, men ikke bare er de mange, men også store. Den store veggen som peker nedover lia er jo så og si bare vinuer, og to av de er også temmelig store. To meter brede og to og en halv høye med sikkerhetsglass er ikke ruter man tar med seg under armen og tusler plystrende rundt. Vi snakker nok godt opp mot, om ikke over, 100 kilo.

Lørdagen var det Kai, Heidi, Sigbjørn og Sondre som var oppe, og vi hadde klart å lure med oss foreldrene til Heidi, og denne bloggens største fan og mest ihugga leser – Lars Erik. Dagen gikk med til de små vinduene, både fordi de måtte gjøres, og for å fininstille teknikken til søndagens gigantvinduer. Vi trengte tydligvis ikke en hel dag for å få vindu-teknikken inn i fingerene, for det spratt opp vindu etter vindu. Etter det første vinduet satt rutinen i hendene allerede:

– Først lekte ut en cm for vannbrett i underkant.
– Måle og sage vannbrett – Det skal stikke 5 cm ut på hver side av vinduet
– Skru på vannbrettet
– Sage blekket som skal dekke vannbrettet
– Sette på blekket. Blekket er utspekulert og kan være litt vrient, man må være listig og lur.
– sette vinduet oppå blekket.
– Borre hull for skruefester
– Vatre og skru.

Dette er fremgangsmåten vi fant ut var både mest effektiv og enklest med et meget bra resultat, samtidig som det ene avhenger av det andre, så å gjøre det i en annen rekkefølge hadde rett og slett ikke gått.

På søndagen fikk til og med gjestene oppleve sol på Gaustablikk, det er hittil et såpass sjeldent syn at bare det bør være verdt en hard arbeidsøkt med store vinduer.

På søndagen fikk til og med gjestene oppleve sol på Gaustablikk, det er hittil et såpass sjeldent syn at bare det bør være verdt en hard arbeidsøkt med store vinduer.

Dagen etter kom ytterlige to sterke karer for å hjelpe oss med de aller største vinduene. Kai var skeptisk og hadde grua seg lenge til dette. Hvordan skulle vi få det til? Klarte vi å bære de opp? Fikk vi satt dem i rett posisjon i forhold til vannbrettet? Klarte vi å få satt dem i lodd? Hvor lang tid tar det?

Alt dette skulle fort vise seg å være unødvendig. Vi begynte med det 3. største vinduet, det store røde på utstikket utover.

Litt mye stilas i veien, men bak der er det hvertfall begynnelsen på en hytte. Hvis du ser godt etter kan du også se at vinduene er satt inn!

Litt mye stilas i veien, men bak der er det hvertfall begynnelsen på en hytte. Hvis du ser godt etter kan du også se at vinduene er satt inn!

Dette vinduet gikk smertefritt. Det var tungt, men det tok ikke mange minuttene før det stod av seg selv, vi kjørte inn et par skruer – og begynte på neste.

I løpet av denne dagen satt vi opp tre veldig store, tre store, to mindre enn de store men fortsatt store, tre passe, to små pluss to verandadører i glass. Imponert? Det var byggherren også der han fløy rundt. Hans jobb var å administrere, men vi klarte dette så godt selv at han fort ble arbeidsledig og degradert til kaffe-servitør og vannbrettmontør.

I overetasjen er nå alle vinduene oppe, og bygget er for første gang vindtett. I hvertfall nesten. Det er noen sprekker her og der, mellom vinduer der vi ikke hadde nok byggskum, noen asfaltplater som mangler, men det hjalp virkelig på for trekken. I kjelleren står det ikke helt like bra til, men det hjelper på der også. Det mangler hoveddøra og tre vinduer. De er ikke på langt nær så store som de oppe, så trekken der er faktisk ikke så ille – til å være Gaustablikk vel og merke. Der har vi et annet perspektiv på vind:

– Vindstille finnes ikke.
– Lite vind vil si at trærne vaier litt
– Når vi i Holmestrand vil si at det er sterk vind vil samme vindstyrke der oppe bare være som en sommerbris i håret.

Nok om det. Fra nå av blir hovedoppgaven å få varme i huset, slik at ikke vannledningen fryser til vinteren. Selv om det ikke er alt for mye som skal gjøres for å kunne begynne å dytte isolasjon vil det likevell ta litt tid. Kai begynner nå med fem dagers arbeiduke igjen, så da blir det kun hyttebygging i helgene. Og når han nå skal på rypejakt (det vil si fjelltur – rype er det som oftest lite av) neste helg tok resten av familien det som en etterlengtet frihelg.

Slik ser det nå ut på siden som vender mot Gaustatoppen. Med Lars Erik i forgrunnen.

Slik ser det nå ut på siden som vender mot Gaustatoppen. Med Lars Erik i forgrunnen.

Tøfft, hva?

Tøfft, hva?

Fra veien

Fra veien

Fra nå av kan vi enderlig begynne å si INNE i hytta!

Fra nå av kan vi enderlig begynne å si INNE i hytta!

Bilde av stua. Mye vinduer - mye plank. Forhåpentligvis vil dette bli byttet ut med en sofa og et bord når hytta begynner å nærme seg ferdig. En plankehaug i stua er upraktisk.

Bilde av stua. Mye vinduer - mye plank. Forhåpentligvis vil dette bli byttet ut med en sofa og et bord når hytta begynner å nærme seg ferdig. En plankehaug i stua er upraktisk.

Hytteblogg; Over og ut.

oppdatering på etterskudd.

Bedre sent enn aldri pleier nå jeg å si, selv om det aller beste er å gjøre ting når det egentlig skal gjøres. MEN, nå kommer en liten oppdatering som egentlig skulle gjøres på onsdag.

Kai, Heidi og Sigbjørn var oppe mandag og tirsdag. Vi klarte egentlig ikke å utrette spesielt mye spennende denne gangen. Bortsett ifra at vi satte inn husets første vindu. Hemsvinduet som peker mot Gaustablikkområdet ble satt inn i stummende mørke. I tillegg ble vi møtt av Glavabilen når vi kom opp. Det ble endel isolasjon som måtte bæres fra vegen opp i huset, hvor det tok opp hele kjellerstua.GlavabilenBortsett fra dette gjorde vi bare klar for helgas store begivenhet: Sette inn vinduer.

Inne!

Sommeren har sudd ryggen til og gått. Vi kan så vidt skimte sol og fint vær langt der borte på landeveien, men rett bak oss står vinteren å prikker oss på ryggen. Når vi kjører over fjellet og det digitale termometeret på bilen synker nærmere 0 for hver gang vi er oppover skjønner vi at vi er på vei mot den kalde årstiden. Shorts og t-skjorte trengs ikke der lenger, og jakka er for det meste på hele tiden. Noen av oss har også gått så langt som å ta frem lua…

Når vi sitter i campingvogna og ser ut over skyene som siger bortover dalen der Rjukan ligger, ser regnet spruter utenfor og vinden river og sliter i presenninger og river ned en ca 70 kilos stålplate, ja, da kan det være fristende å dra frem tegningene arkitekten har laget som et forslag på hvordan det vil kunne se ut inne når hytta er ferdig.perspektiv6perspektiv-6perspektiv-5

Som dere kanskje kan se, og muligens har skjønt fra før, er arkitektens tanker om et tradisjonelt laftet hyttebygg med lave dører og små vinduer med sprosser rett og slett ikke til stede. Hytta han har tegnet er så moderne og stilren at i forhold vil til og med IKEAs produkter se ut som gamle klassiske møbler, og hvis man ser etter vil man kanskje kunne se små tegn på treutskjæringer i de plastbelagte sponplatene på den nye kommoden.

Men dette er jo som sagt bare drømming. Det gjenstår enda noen timer arbeid før vi kan tenke på å flytte inn stoler, henge opp bilder og skru inn lyspærer. Vi har riktignok fått tak over hodet, og byggets første vindu er satt inn, så det begynner å likne noe.

Til helga er det dugnad, der store sterke karer er kallt inn fra alle kanter, for å være med på å sette inn de aller største vinduene. Resultatet vil selvsagt bli postet her enten på søndags kveld eller mandag, og da skal det virkelig være synlige endringer.

Og til slutt – Ja, det har skjedd noe i det siste også, vi har ikke liggi helt på latsiden, selv om det går vesentlig tregere nå når tre skal på skole og to på jobb innimellom all jobbinga. Det vil muligens komme en liten oppdatering på arbeidet vi gjorde på mandag og tirsdag, med litt bilder.

Huset begynner å ta form!

Nå har skolen begynt, og fellesferien er slutt for lengst. Dette understrekes av været, selv om vi lenge har ment at det har vært høst i hele sommer kan vi bekrefte at NÅ ER DET HØST! Ikke bare fordi kvikksølvet på gradestokken kryper stadig lenger ned i sitt lune hi, men også fordi fjellets farger sakte men sikkert legger sommerkolleksjonen tilbake i klesskapet, og finner frem den fargesprakende, harmoniske og fasinerende høstkåpen. Og mens alt dette skjer, mens Ola Nordmann senior sitter på sitt kontor i 4. etasje og leser gjennom referatet fra møtet for 2. gang, mens Ola Nordmann junior sitter på skolebenken, går hammeren og saga varm på Gaustablikk, i kompani med domperene og gravemaskinene som hoder på både her og der.

De tre yngste har gjennomført årets første skoleuke, og fortsetter nå på sin 2. Mens 8. klassinger flest var hjemme i helgen for å slappe av etter en slitsom start på det nye skoleåret satt Eivind i campingvogna på Gaustablikk. Her skal det bygges hytte.

Mens Heidi har tatt seg fri fra jobben med ujevne mellomrom for å være med på fjellet, har Kai valgt en litt annen strategi. Når han har hatt fri siden sørlandet så sola sist, altså rundt slutten av juni en gang, begynner det å like en skikkelig sommer»ferie» (Som noen av de mindste har påpekt: «I sommerferien skal man ikke jobbe, det er derfor det heter FERIE»). Han har nå begynt på en «slags tilbake på jobb periode», men for å ikke få en for brå overgang holder det lenge med en dag på jobben i uka.

Jeg regner med at du besøker denne bloggen for å se hvordan det går med hytta, ikke hvordan familien ordner hverdagen sin. Enderlig begynner hytta å ta form som et hus, ikke bare en konstruksjon. Vi har fått nøsta sammen mange løse plankeender som har stått i hytt og gevær, og selv syntes vi det har blitt ganske fint der etter at hytta begynner å få tak.

Taksperrene har vært ukas prosjekt

Taksperrene har vært ukas prosjekt

Ordentlig bra ble det, når vi la på bjelkene med takutstikk og det hele...

Ordentlig bra ble det, når vi la på bjelkene med takutstikk og det hele...

Når vi så hadde lagt store deler av de 52 doble taksperrene som til vinteren skal bære vekten av torvtaket + halvannen meter snø, kunne vi ikke dy oss. Vi måtte legge på litt isola-duk. Duken er lagt på som vindsperre, men er også vanntett. Det var med store smil Kai og Sigbjørn stod stod tørt under de tre remsene vi hadde rukket å legge, og så på pøsregnet utenfor, hørte det pisket mot duken og så på bekkene av vann som rant ned på siden. «Alt det vannet skulle egentlig havnet i hytta».

Her pleide campingvogna å stå...

Her pleide campingvogna å stå...

... Nå står den her.

... Nå står den her.

Campingvogn og kombinert bolig og arbeidsbrakke har nå blitt sterkt nedgradert fra bolig til kun soverom. Siden vi nå har innslag av tak har vi flyttet oppholdsrommet (forteltet) inn i hytta.arbeidsbrakke

Bak busker og kratt kan vi nå se noe som likner med på et hus enn noengang.

Bak busker og kratt kan vi nå se noe som likner med på et hus enn noengang.

Ps: Vi var også oppe nå i helgen og la duk på resten av taket, så nå har vi et helt vanntett tak. Kai er så fornøyd. Bilder kommer!

Arkitektens tegninger

Jeg lovte å legge ut arkitektens tanker om hvordan hytta vår skal se ut. For å ikke avsløre og ødelegge all spenninga for dere som følger med på en gang legger jeg bare ut tegningene fra utsiden i denne omgang, så kommer bildene av innsiden en annen gang.terrengperspektiv-6terrengperspektiv-5terrengperspektiv-4terrengperspektiv-3terrengperspektiv-1

Ja, nå som dere ser hvordan hytta kommer til å bli seende ut en gang i fremtiden, forventer vi oss et rush som ønsker å besøke oss når vi enderlig har lagt ut den røde løperen, klippet over silkebåndet, knust champagneflaska mot veggen, eller hvordan man signaliserer at hytta enderlig er ferdig, og har derfor følgende opplegg:

Startstreken går nede i Rjukan sentrum, og førstemann som står ved tårnet på Gaustatoppen får besøke oss først. Andremann til topps blir andremann i hytta osv.

Heng med videre, og istedenfor å sitte på datamaskinen å niklikke på «oppdater»-knappen på nettleseren for å sjekke om vi har oppdatert bloggen, kan du heller ta deg en treningstur for å forbrede deg til løpet om sengeplass. Det blir nemlig århundrets blodslit.

NB!

Forrige innlegg ble ganske langt, og inneholder endel bilder. Derfor kan det ta litt tid å laste opp, spesielt hvis du sitter på tregt nett, eller trådløst. Aller værst er en blanding av de to.

Dersom det går sakte er det bare å smøre seg med litt tolmodighet, for det kommer etterhvert.