Første høstøkt

«Standardiseringen» av overskriften denne gang skyldes ikke at fantasien har begynt å løpe tom, men brukes for å understreke at vi nå klart fornemmer at neste årstid er farta der oppe. Døgnet er jevnt over fuktigere, dvs. regner tørker ikke lenger så lett opp igjen, dagene er kortere og kveldene raskt kaldere.

Imens holder vi på med utearbeidene for å bli ferdig med bygget utvendig før vinteren.

Sigbjørn og Kai dro oppover onsdag kveld, og hadde en to-dagers økt med lange dager. Vi var innom Tinnoset Sag og Høvleri for å laste mer panel, og typisk nok kom det noen saftige regnskyll akkurat da. Siden det var meldt jevnt med regn disse dagene, var nok viljen sterkere enn lysten da vi kjørte videre opp til hytta.

Heldigvis var det oppholdsvær da vi lastet materialene inn under tak, ute så vel som inne. De inne ble grunnet, for bruk påfølgene dag.

Torsdagen vær var tungt. Tåke, som til tider var så tett at den kondenserte som regndråper. Men heldigvis ikke vedvarende regn, slik det var meldt. Vi jobbet stort sett helt eller delvis under tak, så det gikk da greit nok. Dagens oppgave var å gjøre ferdig veggen oppe ved de store vinduene. Det gikk, selv om det ble mye pusleri og mange vendinger oppunder det noe kronglete stillaset.

Endelig - stillaset foran de store vinduene ender sine dager.

Fredag formiddag gikk stillaset i bakken, og  guttene kunne betrakte bygget nærmere ferdig utseende, og ikke med den karakteristsik «stillasfargen» som har preget bygget det siste året. Joda, det ser lovende ut…

Legging av veggfliser gir lett synlige resultater.

Nå hadde vi blod på tann når det gjaldt å gjøre ferdig arbeider med synlige resultater, så muring av steinfliser ble da prioritert. Dette gikk greit til vi skulle sette opp igjen flisrekka over hjørnevinduet. Vi plundret mye med flisene som delvis skulle skjæres til i overkant av vinduene, og hvilken høyde disse skulle settes i for å stemme sammen med øvrige rekker. Vi fikk det forsåvidt til, men flisene vi skar til over vinudene, ble egentllig mislykket, og ble så brukt som støtte til flisene over hadde satt seg, før vi fjernet dem igjen. Vi får gjøre dette opp igjen neste gang, men først må vi metodeutvikle dette noe mer.

Det ligner mer og mer på tegningen for bygget, altså slik det skal se ut til slutt.

Fra vegen ser det slik ut.

I helga er herskapets seniorer forvist fra hytta. Sondre skal nå effektuere sin burdagsgave fra vennegjengen, nemlig strikkhopp fra rjukanbrua. Vennegjengen har nå inntatt hytta, etter ryktene rundt 10 stykker. Etter de foreløpige rapportene har de det bra der oppe. Hyggelig at så mange gjerne ville være med, og flott at stedet kan brukes til slikt.

Reklame

Tredje ferieøkt – andre del

Takrennenedløp på plass, og dermed kunne stillaset for denne veggen rives. Etter nesten et års bruk.

og vips så kom det fram en flott vegg i all sin prakt...

Etter Sigbjørns avreise, konsentrerte Heidi og Kai seg om å legge steinfilser på muren ute. Noe puslearbeide gikk med til å gjøre klart tilslutninger mot vinduer og dører, men det ble sannelig også lagt en del steinfliser.

Heidi malte - nå beslag og omramming rundt vinduene

Formiddagsøkta gikk til å legge fliser på uteboden. Vi kom halvveis før Kai skjønte at vi hadde hoppet over en viktig regel – nemlig åp komme godt i gang. Steinflisene er realtivt tunge, og limet er ikke noe kontaktlim som klisterer umiddelbart. Derfor er det nødvendig å lage et «fundament» i bunn som flisene i starten kan ligge an mot. Dette er for å hindre sig. Dette merket vi ettersom vi fikk mer sig i hjørnet enn ellers på veggen, og etterhvert som vi klatret oppover veggen med flisene, begynte flisrekka å bue mer og mer, og det oppsto sprekker mellom flisene.

Derfor ble andre økt lørdag bruk til å sette opp bunnlister og å legge de to nederste rekkene, slik at disse har herdet fast og kan være fundament for flisene lenger opp når vi da fortsetter neste økt ei annen helg.

Halvgjort, men så langt lovende

Søndag var feriedag. Da var det markering av 200-års jubileum for oppstarten av den moderne turismen i Rjukan. På Gaustatoppen var det markering av det var 200 år siden botaniker Christen Smith og geolog Jens Esmarck møttes på Gausattoppen, og disse regnes som de første bestigerne av dette fjellet. Det var også konsert på fjellet av trompetistinne Tine Thing Helseth og blåseband. Været var skiftene, med drivende tåkebanker som bakteppe på friluftsscenen ut fra toppen. Flott opplevelse å bare være turist.

De første turistene på gjenvisitt 200 år etter.

 

Friluftskonsert - rett og slett.

 

  På toppen.

Tredje ferieøkt.

Etter at jeg begynte i fosvaret i fjord høst har det ikke vært så alt for mye tid tilbragt på Gasutablikk, og igjen langt mindre til oppdatering av blogg-siden. Et par økter hver perm har det blitt, men i forhold til fjorårets sommerferie, da vi så godt som bodde der oppe, har det vært lite. Kai har styrt bloggen, noe som kan merkes på at helgens arbeide gjerne ikke blir lastet opp før onsdagen etter.

Nå var jeg med opp et par dager, og selv om jeg da ikke hadde vært der siden juni, var det mulig å kjenne seg igjen. Hyttebygging tar virkelig lang tid når man gjør alt selv.

Vi dro opp onsdag morgen, til relativt bra vær. Glovarm var det ikke, men de tøffeste av oss våget seg av med genseren midt på dagen. Så snart solen begynte å luske seg bak fjellene på andre siden av Rjukan, ble t-skjorte litt kaldt.

Paneling av utvendig vegg stod på programmet, og selv om panelen var malt i feil farge stoppet ikke det innpakkning av asfaltplatene som har vært midlertidig bekledning alt for lenge. Når hva fargen anngår, ble det luftet forslag om både høvling, sliping og sandblåsing, der de to førstnevnte ble påbegynt en «grundig» undersøkelse i små pilotutgaver for å se om det kunne være en løsning. Etter grunninga ble det likevell glemt litt bort i iveren på annet arbeid, men hypotesen er at en slipt/høvlet planke blir alt for «glatt» i forhold til hvordan det skal være. Panelet er nemlig ganske rufsete, og vi tror ikke det blir det samme med en glatthøvlet struktur.

Etter en dag med ganske knotete arbeide, paneling av skråtak pluss endel vinduer og dører på samme sted hadde vi nå en helt ferdig vegg.

Dagen etter fortsatte vi med paneling, og da var det turen for langveggen på «baksiden» av hytta. Der gikk ting litt fortere, med lik høyde på hver planke, ikke noe stilas og mindre vinduer. Etter et par planker på den veggen ble misstanken vi hadde om at mengde panel var feilberegnet til de grader bekreftet, og da gjenstår spørsmålet:
Hvor er feilen? Har vi ikke fått panelen vi har bestilt? Har arkitekten målt feil på tegningene sine, eller har rett og slett Kai gjort feil når han har regnet ut hvor mye som trengs?

Uansett, etter et par meter til på den veggen gikk plankestablen tom, og annet arbeid måtte gjøres. Derfor flyttet vi oss over på andre siden av huset for å gjøre ferdig smådetaljer på «utstikket» mot veien. Deretter kom en jobb hvertfall jeg syntes var morsomt å få gjort. VI REV STILAS! Hoi for en forskjell det ble. Selv om vi ikke var ferdig nok til å rive så mye  gjorde det stor forskjell på hvordan det ser ut. Det så mye mer ferdig ut med en gang.

Stillaset ytterst er nede, takrenne på plass. Det ser med en gang litt mer ferdig ut!

Dagen etter var det ikke fult så godt vær, med 40 meldte millimeter regn fant vi ut at det var like greit å holde nesa inne. Derfor begynte vi med paneling av andre halvdelen av taket i stua. På grunn av høyden opp måtte det bygges enda mer «stillas» inne, og det har nå omtrent blitt en egen full etasje. Det gikk veldig tregt i begynnelsen, men så snart vi kom inn i rytmen var vi plutselig halvveis.

Det var godt med vann i elven som går gjennom Tuddal...

Jeg dro hjem igjen rundt middagstider på fredagen, mens Kai og Heidi ble igjen til søndagen. Hva de har gjort får de fortelle selv. Kai har også litt flere bilder.

Siden mot toppen mangler fortsatt panel, men mot veien begynner det å se bra ut nå.

Andre ferieøkt

Så var det på’n igjen. Heidi og Kai reiste oppover lørdag morgen, mens Sondre, Ingvild og Eivind kom etter oppover i løpet av mandag.

Byggegjengen på plass

Øktas hovedaktivitet var å få opp mest mulig utepanel.

Heidi og Kai brukte helga til diverse «forberedende» arbeider, så som mer utlekting av spikerslag, utvendige utforinger rundt vinduene, maling av vannbrett og spikerslag, samt innskumming av stålstolpene i hjørnene.

Heidi maler vannbrett rundt vinduene.

På grunn av at det er mange vinduer, spesielt hjørnevinduer, er det brukt stålstolper for å få styrke i bæringa på små elementer i hjørneløsninger. Vinteren viste at disse stålstolpene samlet mye kondens, slik de var uisolerte og med flate mot innvendig, varme rom. Min løsning har derfor blitt å bygge utvendig kasse rundt disse, og så fylle denne med fugeskum. Med det mener jeg å oppnå både å stenge kulda ute, og å hindre at varm luft kommer til og kondenserer på søylene.

Slik ser det ut før panelen settes på.

Kasse med fugeskum rundt stålsøylene.

Hjørnekasse ved vindu med stålstolpe.

Miserabel fargefeil

Ved maling av det siste lageret av uteplanker virket fargen annerledes enn det vi hadde først. Vi har ikke skjønt helt hva dette var, siden fargen jo vitterlig var den samme – Stølsgrå. Men siste tur på malingsbutikken gav en ubehagelig mistanke, som vi i løpet av turen fikk bekreftet. Byggmesteren sjøl har beklageligvis ikke vært klar over forskjellen mellom oljebeis og oljedekkbeis, og dermed fått rasket med seg det siste, mens dedt var oljebeis som var valget vi egentlig hadde landet på.  Men i praksis er det betydelig forskjell beis og dekkbeis, og for vårt formål helt avgjørende vesentsforskjell.

Oljebeis trekker inn i veden, men lar treverkets farge og struktur spille sammen med beisens farge. Med vårt valg av panel og beis, hadde vi funnet et godt resultat vi var meget fornøyd med, akkurat slik vi hadde tenkt det.

Oljedekkbeisen dekker over treverket, og dermed blir det bare beisen farge som synes.

Når vi nå fikk opp plankene med oljedekkbeis ved siden av veggen med oljebeisede planker,  ble stemningen heller nedtrykt. Død og livløs farge var det, uten den glød og fargespill som veggen med oljebeis hadde. Selve fargen var da heller ikke så pen, ifølge de mindre fargeblinde personene i familien. Det begredelige var resten av panelen var med oljedekkbeis. Heidi hadde mest lyst til å rive ned igjen panelen med oljedekkbeis og brenne opp alt vi hadde av det, og så begynne på nytt igjen med ny panel. Så stor var skuffelsen. Kais løsning er å se det mer an, om tidens tann tærer av dekkefargen, eller om det i verste fall er mulig å gå løs på dette med varmelampe eller terpentin for å begynne på igjejn med oljebeis.

Bortsett fra fargen, gjorde det seg å få på panel på veggene. Vi fikk panlet så godt som begge veggene der det er 2 etasjer, så slik ble det godt synlige resultater.

Veggene over 2 etasjer er så godt som ferdig panelt.

Bildet over er kanskje for stor avstand til å gi et godt inntrykk, men nedenforser veggen ut der den ble slik vi  ønsket den.

Vegg med oljebeiset panel.

Med de sa vi oss godt fornøyd med andre ferieøkt.