Vindusdugnad

I helga skjedde det vi har sett fremover til lenge. Fra hele østlandet kom det arbeidsvillige dugnadsarbeidere for å hjelpe oss med vinduer. Om vi ikke klarer det alene? Njoa, men ikke bare er de mange, men også store. Den store veggen som peker nedover lia er jo så og si bare vinuer, og to av de er også temmelig store. To meter brede og to og en halv høye med sikkerhetsglass er ikke ruter man tar med seg under armen og tusler plystrende rundt. Vi snakker nok godt opp mot, om ikke over, 100 kilo.

Lørdagen var det Kai, Heidi, Sigbjørn og Sondre som var oppe, og vi hadde klart å lure med oss foreldrene til Heidi, og denne bloggens største fan og mest ihugga leser – Lars Erik. Dagen gikk med til de små vinduene, både fordi de måtte gjøres, og for å fininstille teknikken til søndagens gigantvinduer. Vi trengte tydligvis ikke en hel dag for å få vindu-teknikken inn i fingerene, for det spratt opp vindu etter vindu. Etter det første vinduet satt rutinen i hendene allerede:

– Først lekte ut en cm for vannbrett i underkant.
– Måle og sage vannbrett – Det skal stikke 5 cm ut på hver side av vinduet
– Skru på vannbrettet
– Sage blekket som skal dekke vannbrettet
– Sette på blekket. Blekket er utspekulert og kan være litt vrient, man må være listig og lur.
– sette vinduet oppå blekket.
– Borre hull for skruefester
– Vatre og skru.

Dette er fremgangsmåten vi fant ut var både mest effektiv og enklest med et meget bra resultat, samtidig som det ene avhenger av det andre, så å gjøre det i en annen rekkefølge hadde rett og slett ikke gått.

På søndagen fikk til og med gjestene oppleve sol på Gaustablikk, det er hittil et såpass sjeldent syn at bare det bør være verdt en hard arbeidsøkt med store vinduer.

Dagen etter kom ytterlige to sterke karer for å hjelpe oss med de aller største vinduene. Kai var skeptisk og hadde grua seg lenge til dette. Hvordan skulle vi få det til? Klarte vi å bære de opp? Fikk vi satt dem i rett posisjon i forhold til vannbrettet? Klarte vi å få satt dem i lodd? Hvor lang tid tar det?

Alt dette skulle fort vise seg å være unødvendig. Vi begynte med det 3. største vinduet, det store røde på utstikket utover.

Litt mye stilas i veien, men bak der er det hvertfall begynnelsen på en hytte. Hvis du ser godt etter kan du også se at vinduene er satt inn!

Dette vinduet gikk smertefritt. Det var tungt, men det tok ikke mange minuttene før det stod av seg selv, vi kjørte inn et par skruer – og begynte på neste.

I løpet av denne dagen satt vi opp tre veldig store, tre store, to mindre enn de store men fortsatt store, tre passe, to små pluss to verandadører i glass. Imponert? Det var byggherren også der han fløy rundt. Hans jobb var å administrere, men vi klarte dette så godt selv at han fort ble arbeidsledig og degradert til kaffe-servitør og vannbrettmontør.

I overetasjen er nå alle vinduene oppe, og bygget er for første gang vindtett. I hvertfall nesten. Det er noen sprekker her og der, mellom vinduer der vi ikke hadde nok byggskum, noen asfaltplater som mangler, men det hjalp virkelig på for trekken. I kjelleren står det ikke helt like bra til, men det hjelper på der også. Det mangler hoveddøra og tre vinduer. De er ikke på langt nær så store som de oppe, så trekken der er faktisk ikke så ille – til å være Gaustablikk vel og merke. Der har vi et annet perspektiv på vind:

– Vindstille finnes ikke.
– Lite vind vil si at trærne vaier litt
– Når vi i Holmestrand vil si at det er sterk vind vil samme vindstyrke der oppe bare være som en sommerbris i håret.

Nok om det. Fra nå av blir hovedoppgaven å få varme i huset, slik at ikke vannledningen fryser til vinteren. Selv om det ikke er alt for mye som skal gjøres for å kunne begynne å dytte isolasjon vil det likevell ta litt tid. Kai begynner nå med fem dagers arbeiduke igjen, så da blir det kun hyttebygging i helgene. Og når han nå skal på rypejakt (det vil si fjelltur – rype er det som oftest lite av) neste helg tok resten av familien det som en etterlengtet frihelg.

Slik ser det nå ut på siden som vender mot Gaustatoppen. Med Lars Erik i forgrunnen.

Tøfft, hva?

Fra veien

Fra nå av kan vi enderlig begynne å si INNE i hytta!

Bilde av stua. Mye vinduer - mye plank. Forhåpentligvis vil dette bli byttet ut med en sofa og et bord når hytta begynner å nærme seg ferdig. En plankehaug i stua er upraktisk.

Hytteblogg; Over og ut.

Reklame

oppdatering på etterskudd.

Bedre sent enn aldri pleier nå jeg å si, selv om det aller beste er å gjøre ting når det egentlig skal gjøres. MEN, nå kommer en liten oppdatering som egentlig skulle gjøres på onsdag.

Kai, Heidi og Sigbjørn var oppe mandag og tirsdag. Vi klarte egentlig ikke å utrette spesielt mye spennende denne gangen. Bortsett ifra at vi satte inn husets første vindu. Hemsvinduet som peker mot Gaustablikkområdet ble satt inn i stummende mørke. I tillegg ble vi møtt av Glavabilen når vi kom opp. Det ble endel isolasjon som måtte bæres fra vegen opp i huset, hvor det tok opp hele kjellerstua.Bortsett fra dette gjorde vi bare klar for helgas store begivenhet: Sette inn vinduer.

Inne!

Sommeren har sudd ryggen til og gått. Vi kan så vidt skimte sol og fint vær langt der borte på landeveien, men rett bak oss står vinteren å prikker oss på ryggen. Når vi kjører over fjellet og det digitale termometeret på bilen synker nærmere 0 for hver gang vi er oppover skjønner vi at vi er på vei mot den kalde årstiden. Shorts og t-skjorte trengs ikke der lenger, og jakka er for det meste på hele tiden. Noen av oss har også gått så langt som å ta frem lua…

Når vi sitter i campingvogna og ser ut over skyene som siger bortover dalen der Rjukan ligger, ser regnet spruter utenfor og vinden river og sliter i presenninger og river ned en ca 70 kilos stålplate, ja, da kan det være fristende å dra frem tegningene arkitekten har laget som et forslag på hvordan det vil kunne se ut inne når hytta er ferdig.

Som dere kanskje kan se, og muligens har skjønt fra før, er arkitektens tanker om et tradisjonelt laftet hyttebygg med lave dører og små vinduer med sprosser rett og slett ikke til stede. Hytta han har tegnet er så moderne og stilren at i forhold vil til og med IKEAs produkter se ut som gamle klassiske møbler, og hvis man ser etter vil man kanskje kunne se små tegn på treutskjæringer i de plastbelagte sponplatene på den nye kommoden.

Men dette er jo som sagt bare drømming. Det gjenstår enda noen timer arbeid før vi kan tenke på å flytte inn stoler, henge opp bilder og skru inn lyspærer. Vi har riktignok fått tak over hodet, og byggets første vindu er satt inn, så det begynner å likne noe.

Til helga er det dugnad, der store sterke karer er kallt inn fra alle kanter, for å være med på å sette inn de aller største vinduene. Resultatet vil selvsagt bli postet her enten på søndags kveld eller mandag, og da skal det virkelig være synlige endringer.

Og til slutt – Ja, det har skjedd noe i det siste også, vi har ikke liggi helt på latsiden, selv om det går vesentlig tregere nå når tre skal på skole og to på jobb innimellom all jobbinga. Det vil muligens komme en liten oppdatering på arbeidet vi gjorde på mandag og tirsdag, med litt bilder.